BJØRNSTJERNE MARTINIUS BJØRNSON (1832-1910) - DIKTER OG OFFENTLIG PERSON

Barndom og oppvekst

Bjørnstjerne Martinius Bjørnson ble født 8. desember 1832 i Kvikne der faren Peder Bjørnson var prest. Da Bjørnson var fem år gammel, flyttet familien til Nesset i Romsdalen. Som tolvåring flyttet han i 1844 til Molde for å gå på skole frem til 1849. Oppveksten til Bjørnson har hatt mye å si for diktningen hans. Bjørnson bruker både lyse og mørke barndomsminner i verkene sine. Når han beskriver bonden og bondekulturen, ligger mennesker og landskaper han kjente da han var barn, som bakgrunn. Karakterene i bondefortellingene er krysninger av forskjellige mennesker han møtte som liten. Men det er ikke bare de idylliske minnene som har hatt betydning for Bjørnsons litterære produksjonen.

I den senere litteraturen hans, der han tar et oppgjør med blant annet foreldregenerasjonen og den pietetiske kristendommen, spiller det miljøet han vokste opp i og barnetroen hans en viktig rolle.

En av grunnene til at Bjørnson blir regnet som en av de beste barneskildrerne i norsk litteratur, er måten han bruker erindringene sine på i diktningen. Også stiltonen som han henter fra eventyrene og sagaene, gjør at barneskildringene hans blir livaktige og gode. I det hele tatt er Bjørnson opptatt av barns egenskaper og følte selv at han hadde ”barnesinn” hele livet. Han er kjent for å ha vært naiv, åpen og spontan og for å ha hatt et stort behov for oppmerksomhet. Han var et levende bevis på Freuds tanke om at en dikter er et menneske med barnlig sinn.

Studentliv og debut

Fra 1850 til 1852 var han elev ved Heltbergs studentfabrikk i Christiania. Han tok examen artium i 1854, men fullførte aldri noe selvstendig studium. Han var i denne perioden en ung og fremadstormende mann, full av ambisjoner. Han ble en meget god venn med den femten år eldre og vidt forskjellige Aasmund Olavsson Vinje i tiden ved Heltberg, men dette skulle vise seg å bare være et kortvarig vennskap. Henrik Ibsen og Jonas Lie gikk ved Heltberg samtidig som Bjørnson, men grunnlaget for vennskapet deres ble ikke lagt på denne tiden. Bjørnson var ingen stjerne på skolen og skolegangen var uregelmessig. Dette førte til at han ble svært undervurdert og sett på som en som var uten noen form for viten.
Bjørnson brukte i denne tiden mye tid på journalistikk og kritikervirksomhet, dels for moro og dels for pengene. I denne tiden og frem til han er i slutten av 20-årene var han en svært produktiv forfatter som ga ut mange bøker og hadde en enorm skribentvirksomhet i aviser.


Bjørnsons litterære debut var anmeldelsen av antologien En Nytaarsbog, som han skrev i juleferien 1853, sengeliggende for å holde varmen. Han kritiserte blant andre Asbjørnsen, Munch og Welhaven for ”sykelig maaneskinsvandring”. Han mente det måtte bli slutt på den rosenrøde skildringen av virkeligheten. Da han selv ga ut sin første roman, Synnøve Solbakken, i 1857, skrev han i samsvar med perioden i overgangen mellom romantikken og realismen, kalt poetisk realisme. Selv om Synnøve Solbakken ikke har et spesielt samfunnskritisk budskap og historien i tillegg ender godt, inneholder romanen kritikk av bygdelivet som gjør at den skiller seg fra ”måneskinnsvandringen” som Bjørnson kritiserte i anmeldelsen av En Nytaarsbog. Romanen skildrer skyggesidene av bondemiljøet, fyll og slåsskamp, i tillegg til de gode egenskapene til den typiske norske bonden, som Bjørnson var opptatt av å få frem. Han hadde sin egen måte å fortelle på helt fra debuten av. Bondefortellingene hadde mange elementer fra sagastilen og fra eventyrene. Bjørnson følte et slektskap mellom den knappe sagastilen og de romsdalske bøndenes korte og kontante talemål. Han skrev ingen overflødige formuleringer og hendelser, men kompakt dramatikk med energisk og frisk fortellerglede.

Kjærlighet

Bjørnson var i hele sitt liv en meget sjarmerende mann som vakte stor begeistring hos kvinnene, noe han visste å benytte seg av. Han hadde flere forhold på en og samme tid, og når det ene forholdet brast, var et nytt ikke langt rundt hjørnet. Han fikk et uekte barn med en hotellpike, men dette barnet døde på Fattighuset i Trondheim, bare fjorten dager gammel. Den kvinnen som skulle vise seg å bli hans kone og forankring i livet, var Karoline Reimers. Hun var den som trofast fulgte ham gjennom livets mange sorger og gleder og fødte ham en sønn. Hun fulgte med ham på utenlandsreiser og tilgav ham de mange sidesprangene. Jonas Lie skrev: ”Med Nordenvinden har hun vært gift”. I 1874 flyttet Bjørnson med familien sin til gården Aulestad i Gausdal. Kjærlighetshistorier fra sitt eget liv ble flettet inn i litteraturen hans. I Synnøve Solbakken forteller moren til Synnøve en tragisk kjærlighetshistorie, og historien har bakgrunn i Bjørnsons sterkeste ungdomsforelskelse, Augusta Mjøen.

Yrkesliv

Bjørnson var en mann med mange jern i ilden. Han var politiker for Venstre, forfatter, folketaler, kunstnerisk leder for teatret i Bergen fra 1857 til 1859, redaktør i Norsk Folkeblad fra 1865 til 1871, og samtidig ble han sjef for Christiania Theater. Her var han til 1867. I årene 1879 til 1895 reiste han rundt i landet og holdt foredrag om republikk, parlamentarisme og et rent norsk flagg. Han mottok diktergasje fra Stortinget

Bjørnsons indre konflikt

I 1860-årene kan man merke at Bjørnson er i konflikt med seg selv. Han sa selv at ”Det er på disharmoniene i en selv at man blir dikter”. Bjørnson gjør opprør mot foreldrene og de herskende klassene i samfunnet, men likevel er budskapet i litteraturen hans pietet og forsoning. Han skrev for eksempel Ja vi elsker og Til min far, med linjer som ”Elsker, elsker det å tenke på vår far og mor”, nettopp på denne tiden som han brøt med foreldrene sine. Samtidig som Bjørnson gir slipp på bondefortellingene og de historiske skuespillene, er det også slutt på budskapet om pietet.